Helsefare i samlinger; DDT

DDT er brukt som insektmiddel i museer i mange land, også i Norge. I museer med store samlinger av organisk arkeologisk materiale, tekstiler ( f. eks. bunads-  og uniformsamlinger), div. etnografisk materiale, samlinger av pels- og skinn,  kan dette ha vært brukt som en  bekjempelsesmetode i forbindelse med f. eks. møllangrep. I noen museer er det også brukt som en rutinemessig metode for å hindre insektangrep.

DDT ble først framstilt syntetisk i 1874 og stoffets effekt som insektdrepende middel ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Hermann Müller i 1939. DDT ble tatt i bruk under slutten av andre verdenskrig for å hindre utbrudd av malaria og tyfus. Müller ble tildelt Nobelprisen i medisin for oppdagelsen i 1948.

DDT er ekstremt giftig for insekter, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge siden 1970. Boka Den tause våren av Rachel Carson fra 1962 hadde stor innflytelse på hvordan insektmidler (som DDT) miljøvirkninger på miljøet ble oppfattet. (https://no.wikipedia.org/wiki/DDT. 2017)

I store medisinske leksikon står det at det ikke er påvist skader på mennesker, men fra Sverige og USA er det publisert førstehåndsregler som tilsier at man skal være meget varsom med å utsette seg for DDT.

Det følgende er sitert fra Store medisinske leksikon: https://meta.snl.no/Om_Store_medisinske_leksikon.

«DDT, også kjent som diklordifenyltrikloretan, er et insektmiddel, nå stort sett forbudt i den vestlige verden på grunn av opphopning i fettvev hos mennesker og dyr og fordi det ikke brytes ned i naturen. DDT løser seg opp i parafin og lignende stoffer, men er særlig blitt anvendt i pulverform. DDT er en nervegift som hemmer overføringen av impulser mellom nerveceller og mellom nerveceller og muskler. Insektene opptar stoffet gjennom «huden» på føttene og lammes og dør i løpet av få timer. Stoffet brytes ned meget langsomt og bevarer sin giftighet i lang tid. Særlig under 2. verdenskrig og i årene etter har DDT spilt en uhyre viktig rolle i bekjempelsen av landbrukets skadedyr og av insekter som overfører sykdommer som malaria, sovesyke og flekktyfus. Uheldigvis utvikler f.eks. fluer og mygg motstandskraft mot stoffet i løpet av få generasjoner, og en kampanje mot f.eks. malaria må derfor gjennomføres med stor intensitet. I Norge arbeides det kontinuerlig med opprydding av DDT-forurensninger i naturen.

På grunn av den langsomme nedbrytningen er DDT blitt utbredt med vind og vann over hele kloden. DDT finnes i næringsmidler og kan påvises i vevene hos alle organismer. I de anvendte konsentrasjonene er DDT ikke giftig for varmblodige dyr, men det lagres i fettvevet og kan konsentreres i f.eks. den næringskjeden som fører fra insekter til insektetende småfugler og derfra til rovfugler. Det har vist seg at DDT kan føre til stoffskifteforstyrrelser med atferdsforandringer og nedsatt forplantningsevne, bl.a. fordi fuglene produserer egg som har så tynt skall at de skades under rugingen. Dyreforsøk har bekreftet disse og andre erfaringer. Det er ikke påvist skadelige virkninger hos mennesker (vår uthevelse). Av hensyn til miljøet er bruk av DDT underlagt strenge restriksjoner i mange land, deriblant Norge. Stoffet er fortsatt brukt i insektbekjempelsen i tropiske områder.»