Plast i samlinger, hvorfor identifisere?

Plast i museumssamlinger

Plastmateriale er en viktig del av kulturarven, og plastmateriale inngår i en rekke objekter fra kunst til kjøretøy, leketøy og klær. Samtidig har de utallige materialer vi kaller plast, ulik sammensetning og de ter seg forskjellig når de blir brukt en stund. Noen plasttyper blir klebrige, noen blir sprø og sprekker opp, mens andre mister fargen. Enkelte plasttyper er brannfarlige, mens andre påvirker andre materialer i samme objekt, eller objekter de magasineres sammen med. Dette gjelder i stor grad objekter av cellulosenitrat som nedbryter lær og metall. Derfor er det ekstra viktig å gjennomgå samlingene med tanke på å identifisere de ulike plasttyper som finnes i samlingene. Det kreves at man setter seg godt inn i dette temaet for å kunne gjøre dette.

Jean Tetreault har skrevet Plastics – gifts of the 20th century and challenges of the 21st century som dreier seg om bevaring av plastmaterialer:   https://www.canada.ca/en/conservation-institute/services/conservation-preservation-publications/technical-bulletins/products-used-preventive-conservation.html#a6a

Hva er plast

Plast er et syntetisk materiale, kunststoff, som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder. Plast ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter annen verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien. Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon.

Det er nødvendig å identifisere de ulike plasttypene for å få skilt ut de som gir mest problemer. Det dreier seg om: Cellulosenitrat, celluloseacetat, mykgjort polyvinylklorid (PVC) og polyuretan som er skummet. Se ellers den svenske publikasjonen  Identifiering av plast i museisamlingar. 

Det finnes et internettbasert program for identifikasjon av plast, utviklet i Nederland. Identifisering av plast i museumobjekter, eller i det minste bestemme hvilken kategori plast det tilhører er mulig med Plastic Identification Tool (PIT). De beste resultatene oppnås i kombinasjon med «The Plastic Workshop» hvor verktøyet forklares og praktiseres. PIT følges av et PIT-kit som er spesialdesignet for dette bruket.

Her følger en tabell som viser kjennetegn på nedbryting for ulike plasttyper, noe som kan være til hjelp for å skille dem fra hverandre.

Oppbevaring og forebyggende tiltak

Det er viktig å holde plastobjekter under oppsikt og besiktige dem med jevne mellomrom. Man bør anse plastobjekter som ekstra følsomme objekter som skal oppbevares mørkt, kjølig og med stabil luftfuktighet.

Miljøverdier for bevaring av ulike plasttyper, dvs verdier for lys, RF% og temperatur, er angitt i en tabell utarbeidet av Kulturarvstyrelsen i Danmark for alle typer materialer.

Miljø

Cellulosenitrat og celluloseacetat er blant de mest lys-sensitive plastmaterialene og for dem anbefales det 50 lux, magasinering med lav temperatur og lavere RF. Man bør skille ut cellulosenitrat og celluloseacetat og oppbevare det separat, først og fremst separat fra papir, sølv, jern, og kopperlegeringer. De vil avgi skadelige syrer ved nedbryting, som er spesielt skadelig for metallobjekter.

For samlinger med film og negativer av cellulosenitrat er det vanlig å anbefale fryseoppbevaring fordi det kan være lettantennelig materiale. Cellulosenitrat må ikke oppbevares i tette bokser. Nedbrutt PVC må heller ikke det.

Cellulosenitrat, celluloseacetat og skummet polyuretan av estertype er spesielt følsomme for fuktighet og det anbefales RF under 30 %. Skummet polyuretan av estertype kan korrodere metaller, hvis det brukes som emballasje.

Fuktighet fungerer som mykgjører for kaseinplast og produkter av denne plasttypen må ikke oppbevares for tørt.

For mykgjort PVC i elastisk tilstand kan oppbevaring i glassbeholdere eller polyesterbeholdere virke forebyggende. Mange andre plasttyper tar opp mykgjører fra PVC-objektet og blir dermed ødelagt. Papir fester seg også til denne type plast.

Polyetenprodukter med farge er spesielt følsom for bleking av synlig lys og UV-stråling.

Lav temperatur

Plast bevares bedre ved lavere temperatur. Vanligvis kan dette dreie seg om temperaturer på ca 10°C, men frysetemperaturer ned til – 18°C er testet. Temperaturendringer innvirker mer på plast enn andre materialer. Derfor skal man være meget forsiktig hvis det dreier seg om sammensatte objekter, plast med metall etc. Gradvis endring av temperatur for plastobjekter er viktig. Brå svingninger fører til delaminering, brudd eller deformasjoner.
Temperatursenkning har vist seg spesielt risikofylt for kaseinplast, mykgjort PVC og nylon.

Det som er fleksibelt ved værelsestemperatur kan bli sprøtt i kald tilstand, spesielt visse polyetener, polypropylen, gummi og mykgjort PVC.

Frysing kan være passende for tynt materiale av cellulosenitrat, polystyren, polyester og ABS (akrylnitrilbutadienstyren) (brukes i LEGO-klosser).

Håndtering og merking

Plastobjekter må håndteres med plasthansker av nitril eller latex, bomullshansker kan feste seg til plasten om den er klebrig.

For enklere støvfjerning kan man bruke syntetisk semsket skinn, eller sminkekost. Støvsuger kan festes til arbeidsbordet og man børster objektet fritt for støv mot støvsugermunningen.

Merking: skriv ikke nummer på et plastobjekt, det vil misfarge og trekke seg inn i overflaten. Å påføre et lag med isolerende lakk først og deretter et nummer, må heller ikke gjøres, det vil skade objektet. Etiketter festet med bomullsbånd er best. Å skrive med blyant  eller akryldispersjon med titanoksidhvitt eller karbonsvart kan fungere.

Penner med løsemiddel, og strikk må ikke brukes.

Se ellers Riksantikvarieämbetets datablad: Handtering och förebyggande åtgjärder för plast i museisamlingar.

Aktiv konservering

Rengjøring, konsolidering, retusjering, og inngrep ellers skal utføres av konservator eller i samråd med konservator.

Produkter med mest sensitiv eller skadelig plast

Cellulosenitrat, CN 1860-tallet, halvsyntetisk

Tekstilfibrer (første kunstsilken), hårpynt og hårkammer, hattenåler, spenner, etuier, børster, knapper, kammer, toalettartikler (imitasjon av skilpaddeskall), brilleinnfatninger, fotografisk film, dukker (celluloid), skaft til bestikk, juledekorasjoner m.m.

Celluloseacetat, CA 1890-tallet, halvsyntetisk

Kunstsilke («rayon» m.fl.),  cellofan,  fotonegativfilm («safety film»), husholdningsartikler, briller, leketøy, esker, plastkrus, toalettartikler, serviettringer.

Polyvinylklorid, PVC 1935, termoplast

Stiv/hard PVC: rør, profiler, konstruksjoner, dørkarmer.
Mykgjort PVC: ledninger til el, golvmatter, leketøy (f.eks. Barbiedokker), plasttapet, plater, slanger, engangshansker, kunstlær til sko og belter, hard og myk  celleplast til sko og leker, pakkematerialer m.m.

Skumplast, polyuretan ca 1950

Mange ulike polymerer brukes. Polymeren, ofte PUR, skummes ved hjelp av en eller annen gass. Brukes til madrasser, møbelstopp, lekedyr, pakkematerialer.

Fotografisk materiale

Hvordan man identifiserer plast i fotografisk materiale, er godt beskrevet i kulturrådets publikasjon Skadet fotografisk materiale av fotokonservator Jens Gold Her beskrives identifiseringstester for cellulosenitrat-, celluloseacetat- og polyesterfilmmateriale. Det er meget vesentlig å skille disse typene fra hverandre og ta forhåndsregler for korrekt behandling og oppbevaring.

Moderne medier

Innen moderne medier er det også brukt en god del plast.